Husker dere disse fra skolen, disse små jernbitene der oppe? De var gjerne inne i en eldre, flat pleksiglass-boks som holdt på med å bli mindre og mindre gjennomsiktig. Man kunne legge boksen på toppen av eller under en magnet. Jeg tror nok at de fleste av oss husker dem – som kjedelige, kjedelige greier. Jeg vet at jeg spurte meg hvorfor i all verden jeg skulle lære om det der, om magnetfelt.
Jeg har møtt mange elever som spør seg det samme. Klart, pappa eller mamma sitt kredittkort kan de-magnetiseres, men ellers?
Her på EduGalaxen har vi nok skrevet litt om magnetfelt i sammenheng med nordlyset. De hører sammen.
Jordas magnetfelt er ganske svakt egentlig. Men det er sterkt nok til å beskytte oss for det meste av partikler som sola kaster mot oss. Det lille som kommer gjennom er det som lager nordlys. Det er ikke verst, eller? Jo, men du sier kanskje at disse magnetfeltene står jo fortsatt for ganske så abstrakte vekselvirkninger. Den aktive delen av det hele er partiklene som banker inn i jordas forsvarsmekanisme og slår gjennom eller ikke. Med andre ord, til tross for at magnetfelt redder våre liv, så ”kjenner jeg nesten på kroppen at de ikke er egentlig så pirrende interessant.” Er du blant de som tenker dette?
Hva med sola selv da? På vår stjerne skjer de sterkeste eksplosjonene i hele solsystemet, solstormer. Solstormer opptrer når solas magnetfelt vikler seg inn i seg selv til det sprekker.
Ja da, men det som driver det hele er jo differensiell rotasjon, kan du si. Sola roterer raskere ved ekvator enn den gjør ved polene. Det er denne rare rotasjonen som er virkelig interessant, ikke det kjedelige magnetfeltet.
Tja. Jeg skjønner, men det betyr at det her er vanskeligere enn det trenger å være. Jeg mener jo selv at både nordlys og solstormer er ganske imponerende, og de kontrolleres av magnetfeltene som hører med, men men: Kanskje ser du etter et litt mer aktivt, kreativt (eller for den slags skyld, destruktivt) magnetfelt?
Ikke at jeg ikke har noe for deg da: Nøytronstjerner.
Nøytronstjerner er omtrent så tette som man kan bli på denne siden av et svart hulls hendelseshorisont. Da tenker jeg på massetettheten. De er omtrent like store som en liten by med kanskje 10 til 20 kilometer i diameter. Men de er massive. De har faktisk mye mer masse enn sola vår. De består, naturlig nok, nesten utelukkende av nøytroner og har den diameteren de har fordi, vel, fordi kvantefysikk—hva da? Det er nå bare det det er. Kvantefysikk. `Nough said, som de sier på engelsk.
Nå blir det interessant forresten (først nå!?!). Jeg skrev at de består ”nesten utelukkende” av nøytroner. Det er feil. 20% av stjernen er protoner og elektroner, altså elektrisk ladde partikler. Det betyr at med en gang nøytronstjernen roterer så vil det være et magnetfelt. Eller, jo, nei, det er ikke egentlig så enkelt heller, det. Nøytronstjerners magnetfelt består av såkalte ”frozen-in” rester av supernovamagnetfelt (for et ord, hm?!) og dynamo-drevne magnetfelt sånn som jeg tenker på i setningen over.
Faktisk, så kan nøytronstjerners magnetfelt være flere billioner ganger sterkere enn jordas, eller solas, magnetfelt.
Under, eh, vanlige omstendigheter er dette magnetfeltet ganske forutsigbart. I pulsarer for eksempel fører det til stråling som kommer ut som røntgenstråling. Det har vi god greie på, sånn i forhold til hvor mye stråling kommer ut og hvordan og alt det der.
Når magnetfeltet til en nøytronstjerne når flere biljarder ganger styrken av jordas eller solas magnetfelt kaller vi den for ”magnetar”. Rart nok roterer magnetarer saktere enn vanlige nøytronstjerner. Magnetfeltet er her dominert sterkt av supernovamagnetfeltet og forblir slik på grunn av superledning inne i stjernen – kanskje. Vi vet ikke egentlig.
Ærlig talt nå, magnetarer og deres magnetfelt er omtrent de mest kjedelige greiene som man kan finne i hele det store universet. Jeg er ikke sarkastisk i det hele tatt nå. Holdningen din har ikke gjort meg sarkastisk i det hele tatt.
Oppsummert med hjelp av et eksempel:
SGR 1806-20, som den heter, er den nærmeste magnetaren vi vet om. Den ligger i Sagittarius-konstellasjonen på den andre siden av melkeveien, sånn cirka 50 000 lysår ifra solsystemet. Dens diameter ligger på rund 20 km, dens rotasjonshastighet på 1 rotasjon per 7.5 sekunder. Overflaten, som altså da er kun 10 km fra senteret, beveger seg med 30 000 km/h, noe som, i det store og hele, er en lav hastighet. På denne måten ligger magnetfeltet til SGR 1806-20 til slutt på 100 000 000 000 Tesla.
Les det tallet der igjen, sakte.
Hva et slikt magnetfelt kan gjøre, spør du, utover å de-magnetisere kredittkort? Jeg er glad at du spør siden det kan se ut som om jeg endelig har fått din oppmerksomhet. Dette er hva et slikt magnetfelt kan gjøre:
Dersom jorda noen gang hadde kommet i en avstand av omtrent 1000 km til denne eller noen annen magnetar hadde dens magnetfelt vært sterk nok til å ødelegge din bioelektromagnetisme som det heter. Atomene i din kropp hadde blitt brudd opp og du, som person, hadde løst deg opp til en slags slush av subatomære partikler, et de-magnetisert menneske, dersom du vil.
Kjedelige, kjedelige greier, eller?
Hør nå her, glem kredittkort. Naturen er ikke kjedelig. Naturen er storslagent og vidunderlig akkurat sånn som den er. Mye av det som skjer i den styres direkte av magnetfelt. Hvis du vil kan du si at læreren din ikke fortalte deg om alt dette da du var i skolen – eller så kan du se i speilet og være klar over at du er mest sannsynligvis bare, vel, ikke helt interessert eller rett og slett det hakke lat. For ingen andre enn deg selv har ansvar for å forstå dette:
Berørskjerm og TV, lysstoffrør, satellitter eller stjerner og planeter, omtrent alt handler om (elektro)magnetiske felt, om du nå vil ha det for sant eller ikke.
edugalaxen.com 