I den første forelesningen jeg noen gang hørte om kvantefysikk ble jeg fortalt det følgende:
This is the Stern-Gerlach Experiment. We will not ask what it means. We will rather accept its results and ask for the implications of said results.
Dette var en Prof. Dr. Dr. hc. mult. som gjorde et poeng av at forskning kan godt være noe annet enn det man tror av og til.
Ta utgangspunkt i Stern-Gerlach eksperimentet og aksepter at det er slik. Elektroner kan ha forskjellige spin – hva nå det enn måtte være. Ta eksamen i kvantemekanikk med nye ferdigheter rundt anvendelsen av Pauliprinsippet og Heisenbergs uskarphetsrelasjoner. Men:
Ikke spør, hva det er, er dere snill…
Man antar altså noe for å begynne med. Først etter det vil det være mulig å bygge opp denne fantastiske teorien som ikke kan tenkes bort fra vår verden. Vi gjenkjenner dens anvendelser i berørskjermer, satellittkommunikasjon og røntgenbilder.
Vi vet at det funker, men er det vitenskap?
Det er det nok. I vitenskapen skal vi spørre gode spørsmål som fører til gode hypoteser. Må disse spørsmålene alltid være en testbar variasjon av «Hva er det?» Man kan like godt spørre «Hva er konsekvensene av at det er slik?». Det er godt spørsmål i denne sammenhengen.
For på denne måten, og i dette tilfellet, finner man ut mange ting. Faktisk er det slik at vi per i dag kan samle i hop den elektromagnetiske kraften og den svake kjernekraften i én teori. Denne teorien tar med Einsteins spesielle relativitetsteori i tillegg. Den heter kvanteelektrodynamikk og danner grunnlaget til det som man kaller for Standardmodell…
…og Standardmodellen forklarer omtrent alt vi har rundt oss i det moderne samfunn. Sånn er det.
edugalaxen.com 