Om naturvitenskap, smarttelefoner og nerder

Jeg holdt et foredrag basert på tekstene om Matematikk og menneskets fantasi under Senior Space Camp 2014 ved Andøya Space Center og NAROM. Etter foredraget kom en deltaker bort til meg og nevnte at dette burde tas opp med elever i ung alder: Hvilket potensiale matematikk har, hva det faktisk brukes til – for så å gi barna, når de vokser opp, en anledning til å bestemme selv hva de har lyst til å bygge med dette verktøyet.

Jeg er enig i det, man burde ta dette opp i tidlig alder. Spørsmålet jeg sliter med er hvordan det lar seg best gjøre.

Av og til når jeg er ute og prater med folk, får jeg et inntrykk av at mange har rimelige sterke meninger om at alt de trenger av matematikk i livet deres lærer de av sunn fornuft, ting som 1+1=2. Det holder å kunne dette og litt multiplikasjon for å skjønne pensjonsforsikringen eller smarttelefonkontrakten. Og det ser ikke ut til å hjelpe å peke ut at hverken bygg eller biler kan reises eller produseres bare på grunnlag av at 1+1=2 og at det kan være en glede å finne ut om ting, å være nysgjerrig på ting eller at det er så mye mer å gjøre med matematikk[1].

Det samme gjelder naturvitenskap som helhet for den saks skyld.

Tenk for eksempel på smarttelefonen. Vi bruker den alle sammen. Og hva den har å by på av godsaker! Den har en berøringsskjerm, som betyr at menneskekroppen er stappfull av elektriske ladninger og faktisk leder strøm. Den har en antenne (les: satellittkommunikasjonssystem, se bildet) som i sin form er basert på noe som heter fraktal geometri, som igjen er en del av ikke noe mindre sprøtt enn kaosteori.[2] Det er mikrofoner og høyttalere i den, spesielt tilpassede materialer i overflaten og litt spesielle batterier og mange andre, fantastiske ting.

Allikevel er det ikke mange som i dag lar seg fascinere av en smarttelefon. Hvorfor? Fordi det er normalt å ha den i lomma og man «har sett det før». Når jeg hører noen si dette, har jeg bestandig lyst til å spørre rett tilbake: «Har du sett UHF-radiobølger?»

Jeg svarer aldri slik. For til syvende og sist har jeg egentlig ikke noe problem med at man bare godtar at man ikke kan ett eller annet. Jeg gjør det jo selv også. Bortsett fra at jeg aner ikke hva superstring-teoretikere egentlig prater om, klarer jeg for eksempel ikke å vaske vinduer uten at de ender opp med å bli mer skitne. Spør min kjære kone, jeg kan ikke dette.

Nei, utfordringen begynner for meg når offentlige personer som Norges statsminister antyder at de synes naturvitenskap er «litt mystisk» eller verre når folk mener det er teit å «holde på med sånt», å tilbringe sin tid med bøker og filmer om universet, kvantefysikk eller aerodynamikk. Jeg skal ikke skrive at jeg vet hvorfor naturvitenskap vekker den type voldsomme reaksjoner hos noen, det vet jeg ikke. Det er jo én ting å si at man ikke kan noe. Det er heller ikke så ille å si at man ikke er interessert. Men det burde i hvert fall ikke resultere i at man trekker seg tilbake bak nedsettende ord som «teit» eller «nerd».

Jeg ble en gang vitne til en samtale rundt nettopp teknikken bak smarttelefoner, som avspilte seg i kommentarfeltene på et sosialt nettverk. Det kom en helsveipende generalisering rettet mot den samlede nerdheten. Her er det en oversettelse av svaret på denne:

«Du forteller meg at du er stolt av å ikke vite hva alt dette betyr? Du forteller meg at du ser ned på de som kan det her? Du forteller meg at de er nerder?

Takk, sier jeg, jeg er en sånn en, en nerd – og egentlig litt stolt av det også. Heldigvis er jeg ikke alene. Det begynner å gå opp for samfunnet og inn i folks hoder – om ikke akkurat inn i ditt – hvem det er som utvikler alle de fine duppedingsene resten av verden – og du – har så lyst på. Klikk på denne linken. Kom igjen! Skriften er blå og understreket. Det er bare å klikke!

Kall meg en nerd hvis du vil, men forvent ikke at jeg blir grinete på grunn av det. Det eneste jeg blir er litt trist. Og det verste er at du ikke aner hva du går glipp av!»

Det er den siste setningen oppe som resonnerer mest med meg. Se på denne videoen. Dette er da altså Richard Feynman, en nobelprisvinner og en av de største naturvitenskapsformidlere i moderne tid som forteller om blomster og skjønnhet og er litt oppgitt over at folk flest er fornøyd med å vite bare en brøkdel av det som er.

Det er synd. For naturvitenskap trenger ikke å være vanskelig og så absolutt ikke mystisk, med mindre man har den utfordringen å være utålmodig.

(Takk til Kristyna Biebricher og Ørjan Hoyd Vøllestad)

[1] Ironisk nok er det jo slik at datamaskiner ikke gjør noe annet enn å redusere beregninger til 1+1=2 (eller 1+1 = 0b10). I tillegg trengte middelalder-arkitekter nesten ikke noe matematisk kunnskap slik vi forstår begrepet i dag om statikk. Men dere er allikevel med på det jeg vil uttrykke her, eller?

[2] For virkningsmåten av antennen eller for info om geometrien som brukes kan dere klikke her.

Alexander er fysiker, lærer og vitenskapsformidler som for tiden er ansatt ved det Nasjonale senteret for romrelatert opplæring ved Andøya Space Center. Han jobber også i Nordic ESERO. I hans tilfelle overlapper jobb og fritidsinteresser, mildt sagt, en god del, og det er han ganske så glad for. Men det betyr også at man burde poengtere at innholdet på denne bloggen er privat. Du kan følge Alexander på Twitter, Facebook og Google +.