Vi vet at det bør være noe der ute, en plass der kometene kommer fra. Vi vet det på samme måte som en pappa vet når barnet har gjort noe ikke helt så flink, nemlig stort sett uten kunnskap om hva det er helt nøyaktig.
Jeg forstår det slik: Frem til begynnelsen av 1900-tallet trodde man at kometer var greier som besøkte solsystemet akkurat én gang. De så ut som om de beveget seg på såkalte parabolske baner. Men noen begynte å tvile litt på at det var slik og etter hvert så ble det klart at kometene like godt kunne bevege seg på elliptiske baner. Implikasjonen er at de kommer tilbake, om da etter lang tid, og at de hadde sitt opphav innenfor solsystemets grenser. Den estiske astronomen Ernst Öpik var den første som begynte å gjøre påstander om at disse kometene måtte komme en plass i solsystemet i fra. Det var i 1930-tallet.
Nederlenderen Jan Oort hadde samme ide som Öpik før han og uavhengig av han, men da først i 1950-tallet. Han tok i utgangspunkt i dette:
- Når man ser på tidsskalaer som er like langt som levetiden til hele solsystemet så er det ganske så sikkert at kometenes baner er ustabile, dvs at de påvirkes av planetenes tilstedeværelse slik at de enten ender opp som solmat eller blir kastet ut i det interstellare verdensrommet.
- Hver gang en komet kommer nær sola så blir deler av den koket bort. Det er mye vann i kometer. Vi vet hva som skjer når vann blir varmt, eller?
Dersom punktene over var sanne, og alt peket mot at de var det, så måtte det være et slags reservoir der ute en plass, et sted der kometene kom fra, og som kunne forsyne det indre solsystemet med de underbare fine kometene sine. Men det måtte målinger til. Målinger av kometens baner. Ut ifra disse målingene kunne man dedusere at mange av kometene hadde sitt fjerneste punkt fra sola på omtrent samme sted, omtrent 20 000 ganger lengre ut enn jorda ligger fra sola. Det var en meget fristende tanke å mene at det måtte være et slags kilde for kometer akkurat der.
Det var andre steder også der noen kometer hadde sitt lengste punkt fra sola. Men disse ytterpunktene var og er nærmere sola, og det betyr ingenting annet enn at kometene hadde ikke like mye fart i seg enn de andre. Ja, men det har vi jo alt etablert der oppe, nemlig at kometene godt mister litt av energien si når de nærmer seg solas varme. Så det var tilsynelatende greit. Samtidig er ingen tanker helt perfekte. Men det vet alle som lever et dagligliv uansett, eller? I tillegg er det ikke akkurat slik at vi kan se denne Öpik-Oort-skyen som den ble kalt. Objektene i denne er mørke kometer, og de er omtrent usynlig for våre teleskoper.
Sånn er det altså: Ikke bare må vi konstatere at vi ikke kan bevise 100% det vi vet må være der, nei, vi finner også det som er (kanskje!) moteksempler til slutt.
Jeg mener det: Det minner meg om samtaler med et av mine barn.
”Jeg vet at det i prinsippet ikke trenger å ha vært deg som tok sjokoladen ut av skapet. Det er sikkert fullstendig mulig at det brune rundt munnen din og på fingrene dine er søla fra hagen også…”
edugalaxen.com 